Ballen triller...

Ballen triller og den triller nydeligere enn noen gang. Misjonsalliansens fotballbaner er på nytt fylt med sprelske unger i alle farger og fasonger. På sidelinjen står 3 snes med vel så engasjerte foreldre og som dere ser på bildet er det mødrene som står for majoriteten. Rimelig sentrert står det likevel én mann. Banemann Felix, med hånden i været, tar scenen og gir de viktige instruksene som omhandler treningsoppmøte, misjonsalliansens fotballverdier, kleskode og ikke minst priser.


For det har for tiden vært mye fokus på priser. Folket i Ecuador kjemper litt ekstra i disse tider med det daglige brød på grunn av nedgangen i verdensøkonomien. Matprisene har generelt økt, og det er spesielt én vare som gir utslag. Prisen på ris har økt fra 10,- til 35 cent på kort tid. Det høres kanskje ikke så fatalt ut, men det merkes på kroppen til folket som lever rundt FNs fattigdomsgrense på 2 dollar dagen. Man må også legge til at denne befolkningen stort sett baserer sin kost på ris, derfor svir denne prisøkningen selvsagt ekstra vondt. For oss volontører går likevel livet sin vante gang uten noen slags nød. Verden er urettferdig... det er et faktum, men enkle grep kan gjøres for å bringe smilene i slummen på banen igjen.

I og med denne generelle økningen av priser, senket i forrige misjonsalliansens fotballskole prisene betraktelig. Den månedlige prisen på 3 dollar, ble dumpet til 1 dollar og livet på våre 3 baner kunne igjen myldre.

Hvorfor tar vi egentlig penger for en slik fotballskole spør du kanskje? Hvorfor kan ikke dette være en gave fra rike Norge? Det kunne vi lett ha klart, men skolen ville fort falt sammen den dagen misjonærene Bjerkheim & co returnerer til den nordlige halvkule. Eierforholdet som opparbeides hos lokalbefolkningen er rett og slett essensen for dette arbeidet. Pengene går til å holde baner og utstyr vedlike, samt å lønne alliansens 4 trenere.

Første dag på treningsfeltet etter prisnedgangen. Her er jeg i flott samspill med en av mange andre som dukket opp, dog i dongerishorts. Ga han et tips om å bytte til et litt lettere materiale til neste trening. Anyways, ballene på banene triller som aldri før. 120 barn dukket opp på trening mandag ettermiddag, noe som knuser de 15, som til vanlig har dukket opp de siste månedene.


Bildet over viser vår nye storstue i Tiwinsa, som i dag , fredag, samlet over 150 barn og voksne for en liten innvielse. Lagene fra de ulike områdene fikk brynt seg på hverandre, med oss volontører i dommerrollen. Nok en minnerik dag i Flor de Bastion & omegn. Stort! Siste del av innlegget dedikeres til de som orker alt i Herren. Har denne våren måttet følge 4 divisjon gjennom internett og speaker.no, noe som ikke alltid er like lett. Men gutta der hjemme gjør virkelig jobben og topper divisjonen med 10 poeng etter 4 kamper. Ballen ruller også Oldenborgs vei!

Amen

Min sjanse!?

En bataljon fra sørlandet har den siste uken okkupert badebassenget vårt her på casa alianza. Det høres kanskje litt slitsomt ut, men det viste seg å bli... interessant . Etter en "lang" dag på jobb fristet vårt lukrative boblebad for første gang. Problemet var at det allerede var stappet med to godt voksne karer. Det var allikevel for sent for å snu... jeg hadde allerede retningen mot boblebadet og det ville se dumt ut med en vending av typen 180 grader nå. Jeg satte meg dermed ned sammen med gutta å begynte med vanlig bli-kjentkonversasjon. -Hvem er det så jeg sitter i bassenget med?

Mann 1: Viser seg å være vendøling med Gjøran til fornavn. Hjemstedet hans er Eikeland... faktisk der hvor min bestemor Olaug kommer fra. Eikeland har også en plass i hjertet mitt siden jeg har feriert her titt og ofte. Det viser seg herved at jeg sitter i et boblebad i Ecuador sammen med èn jeg har felles grandonkel med... Er ikke det stort?!

Mann 2: Hva snakkes det om i et boblebad med tre menn? Jo, som på alle andre plasser.... fotball. Mann 2 liker tydeligvis fotball og har visst drevet med det en god periode. Han presenterer seg som Tore og jeg får en kjapp link til Tore Løvland. Det er faktisk han! Høyrebacken på Start som har spilt langt over 200 kamper og som jeg alltid benyttet meg av på Championship Manager, i sesong 94/95. Jeg sitter halvnaken ved siden av klippen i Startforsvaret på tidlig 90-tallet, kanskje uten at det i seg selv gir meg noen spesiell glede. Det er attp[til noen kilo siden han var profesjonell, men jeg slenger alikevel opp et lite halleluja, samtidig som jeg ber en bønn om at mitt talent som fotballspiller vil vise seg for Tore i løpet av hans opphold her. Vil jeg få muligheten til en gang å spille på Sør Arena og kanskje bli intervjuet av nettopp Løvland i pausen. (For uvitende er det nemlig han som har pauseunderholdningen på Sør Arena) Vil jeg få sjansen?



Bønnesvar fra vår Herre! En tydelig positiv og motivert Kristiansen er med i startoppstillingen når et nykomponert Norge møter Ecuador på en av misjonsalliansens canchaer. Prøvde på beste John Arne Riise maner å komme nærmest stjerna på lagbildet, men det er volontør Haanes som stikker av med kremplassen. Synes for så vidt at det er greit siden han også har et gult og sort hjerte. Løvland er plasser som nr. 2 nede f.h.


Siste forberedelser før kamp må unnagjøres og læregutten følger nøye med sin læremesteren. Ser rolig og behersket ut, men hjertet hopper på innsiden. 1. omgang kan oppsummeres med at Ecuador scorte, mens jeg lå nede med kneskade på motsatt banehalvdel. Hvordan målet kom får en annen blogg ta seg av...

Jakten på utligningen var lang, men vikingen fra Start ville aldri gi opp håpet. 5 min før slutt får vi indirekte frispark på 16m-streken. Jeg ser mitt snitt til å rekomendere Start-vippen, men blir blankt avvist: -Det e for nærme, rægge igge å duppe. Tore har talt og jeg nøyer meg med å dytte ballen langs bakken ca 75 cm. Løvland kommer i hundre og dundrer ballen nede i venstre hjørnet. Greit mål, men det er vel assisten som vil bli husket. Dommer blåser av for ordinær spilletid på stillingen 1-1 og kampen må avgjøres på straffer.

Nok en gang ser jeg dette berømte snittet til å vise hva jeg er god for. Jeg ber pent Oddvar og Tore om å få vokte buret, og de er positive til tanken. Jeg slenger på meg den grønne keeperdrakta og venter på første skudd. Playmakeren på Ecuadors lag tripper blærete opp for å eksikutere første ball i mål..., men nei! Med et nydelig tigersprang parerer jeg på flott maner i god Ravellistil. Nok et halleluja stiger opp til min Herre.


Tore går i bræsjen for Norge og lurer, lett, Ramon i målet. 2-1 til Norge og vi har tilsynelatende full kontroll.

Men så begynner Johan å gjette hjørner. Og som du selv ser ... av typen feil. Målene renner inn, samtidig som ei på laget vårt også var uheldig og feilet. På stillingen 5-6 ser jeg at Tore Løvland er skuffet over det jeg viser i buret. Jeg må handle... Jeg kaster hanskene og stjeler volontør Andrea's straffe, mens hun enda knyter skolissene.

Her har dere avgjørelsen! Johan blir helten på bloque 17... Med et halvt ecuadoriansk hjerte setter jeg straffen med vilje i tverrliggeren. Ecuador går amok! Idrettsgleden kunne ikke blitt vakrere...

Mine sjanser i Start er talte, men min fremtid her i Ecuador har så vidt begynt. Klubbene står i kø...


Amen

Dveling på lavt nivå

Nå har jeg satt med ned med bassengkanten nok en gang for å dvele litt over mitt virke i sør-amerika. Romkamerat Trond Eie sitter ved samme bord og skriver oppgave om dåpen. Er det rett å døpe spedbarn? Dette er problemstillingen som fyller hodet til min gode kamerat fra Fiskå i Rogaland. Tenkt at det går an å studere KRL årstudium mens man redder verden. Trond er en stor mann! Derfor vil jeg dedikere mitt første avsnitt ene og alene til han. Trond er lillebror til Rune som jeg forresten gikk på Nordfjord folkehøgskule sammen med... også en stor mann! Jeg husker fremdeles gleden jeg kjente da jeg fikk sitte på i hans blåe Volvo 240... det jeg ikke visste var at det var lillebror Trond som eide dette beistet av en bil. Men la oss nå vike fra materielle ting og heller konsentrere oss om denne store volontøren som har vært i dette volontørgamet i 8 mnd nå. "El Rey" eller kongen, som han fortjent blir kalt, er opprinnelig fotballvolontør, men har også fått jobb som torpedo i D-MIRO, som er misjonsalliansens mikrokredittorgan. Eie er en omsorgsfull herremann som beveger seg stille i dørene når han forlater rom 10 tidlig "hver" morgen. Han er full av respekt, men forventer samtidig at han selv blir gjengjeldt med samme medisin. Eie er ikke glad i å tape, men gjør det ofte likevel. Det er som oftest tennis det går i her på Casa Alianza. Konkurranseinstinktet er på topp hos oss begge, men har strekker han sjeldent eller aldri til. Selv om jeg ikke liker å tråkke andre ned i søla så må jeg likevel nevne at han ennå har til gode å vinne et game. Denne mailen skulle i utgangspunktet løfte kongen opp, så jeg vil nå nevne det denne mannen virkelig har/kan: Kongen har enorm myndighet i volontørleiren. Kongen røyker sigar. Kongen kan unne seg ting som få andre kan, noe som er en stor egenskap. Kongen ser sjelden hindringer. Kongen kan musikk. Og til slutt... Kongen er sterkest, både mentalt og fysisk. Lenge leve kongen!

Det ble med dette... Kongen har satt i gang "Seinfeld" på storskjerm på rom 10, så jeg må pile. Prins Johan følger alltid Kong Eie!

Ettermiddagsbyge

Det er ikke alle arbeidsdager som vil bli husket når returen til Norge en gang kommer i juni, men dagens begivenheter vil uten tvil husket selv etter jeg blir gammel og grå...


Dagen startet nokså nomalt på blokk 5, med de yngste barna i full sving. En knalldag med god temperatur og viktigst av alt... tørr bane! Men... En lite time ute i økta åpnes himmelens sluser og slummen i Flor de Bastion forvandles til en innsjø.

Fra venstre: Kollega Eirik Haanes, Banearkitekt Jaime, overordnet fotballsjef Oddvar og til sist redaktøren selv.

Det var rett og slett umulig å komme seg tilbake til misjonsalliansens biler i dag uten å begi seg ut på en liten svømmetur. Jeg på 1.87m gikk med vann opp til livet, så da kan dere skjønne at det blir ekstra vrient for små ecuadorianske barn på 1.20-1.40m og holde hodet over vannet. I tillegg var det rimelig godt tempo i elva og barna sleit med å holde seg stående. Jeg og el profe Carlos måtte delvis bære ungene over elva for at det ikke skulle gå skikkelig galt.

Her evaluerer vi arbeidsdagen, mens vi presser ut søle og skitt fra alle mulige plagg. Det er i disse situasjonene man føler forskjellene mellom rik-fattig mest. I det vi trer inn i tørre klær etter en varm dusj her på casa alianza fortsetter kampen for å redde husene der ute i Flor de Bastion.

Krig og fred og sånn...

"Den som ikke har opplevd krig vet ikke hva frihet er."

Dette sitatet er vel nokså kjent uten at jeg kan peke på hvem som engang sa det... Vet ikke om dere der hjemme har vært klar over det... men her i Ecuador har vi vært på randen til krig. Spenningen var til tider høy, men Uribe, Correa og (gale mattias) Chavez roet seg ned i tolvte time. Jeg må si at jeg og de andre volontørene har tatt dette med knusende ro. Ingen av oss har vel egentlig vært engstelige for Chavez nye russiske fly skulle starte et krigsdrama her nede, under ekvator. Det skal også nevnes at vår by, Guyayaquil, ligger temmelig langt fra grenseovergangen til Colombia. Alt er dermed i den skjønneste orden! Vi er fri og vi er glad, derfor roper vi hurra!

Over til langt mer lystige nyheter: Mamma og Pappa har bursdag i dag og dette innlegget er min presang til mine kjære foreldre. Det meste foregår som kjent på facebook for tiden, så det har vært vanskelig å prioritere bloggen. Beklager tante Ragnhild!

I stedet for å krige bruker vi tiden på langt mer hyggelige ting, for eksempel feire kvinnedagen med brask og bram. De utkårede ble Linn og Kristina. Her ser dere vår fantastiske aften på restauranten AsiadeCuba.

Første par ut!

Andre par ut!

Ingen dame i armkroken... må nok en gang beklage tante Ragnhild.

Her får jeg låne fotografens date. Takk Trond!

las fotos

Legger ut litt ymse bilder som dere kan fleske dere med:

Linn har til nå vært veldig lett å ha med å gjøre

Alianzas egen frisør. Kanút der altså, går løs på Señor Rem

Si alltid fra hvor mange dere er når dere bestiller taxi. Taxisjåfører liker å ta med seg familien på tur. Foran satt vår faste sjåfør, Angel, å øvelseskjørte med sin fetter. Heldigvis var ikke kjøreturen lenger enn tre timer.

Alltid en bursdag på Casa Alianza. Her er det Alberto som fyller år.

Estudiante y profesora. Lærer Lily er aldri langt unna når det er bursdagsfest.

Stjerna

Deilig dame og magnific mat!

Stemning i havnelandsbyen Puerto Lopez...gringoer i sentrum

Andre som prøver seg på bart. Selv om man normalt ikke har anlegg for bart må man ikke gi opp uten å prøve. Det er denne mannen, Kristian, et levende eksempel på. 2 mnd med sparings og vips...

Endelig jobb!

1. dag på jobb:

Tiden har endelig kommet for å knyte fotballskoa å komme seg ut til Flor de bastion, slummen. Bloque 5 er en av de tre plassene hvor misjonsalliansen har etablert fotballskole og i dag selv om det er ferie kommer ungene fra alle kanter. Klokka har slått 13.30, treningen har begynt og det regner kattunger fra himmelen. Banen ser ikke ut som noen fotballbane, men det ser ikke ut til å bry andre enn oss bleike. Vi bleike består av skribenten og Eirik Haanes. Vi er kompanjonger disse første ukene. Jeg er heldig som får lov til å jobbe med han. En mann som scorer høyt på bra-mannskalaen!

I dag på bloque 5 blir vi vitne til en trening som kunne egnet seg godt i hæren. Det sier seg selv at det ikke er oss noruegos som har treningen, men Carlos og Alfredo... To beinharde ecuadorianere som har dette som yrke. Ungene kjører flexiones- de pecho y estomago i søla og gutta får høre det hvis de gir opp før fløytesignalet har gått. Det blir tatt tester i styrke og fleksibilitet av alle de ca 60 fremmøtte på "stadion". "Viktig med disiplin" sier Carlos og gliser. Vi gringoer bare nikker og svarer "Si, profe". Gutta på banen trives stort, tross været og den harde stilen til trenerne. Humøret deres smitter fort over på oss, hjelpetrenerne, som står på sidelinjen og faktisk kjenner at vi fryser for første gang her nede. Pussig! Trodde ikke det var mulig å fryse i 25 graders varme, men man opplever nye ting hver dag her nede.

Slik ser man ut etter en 3 timers trening i søle.

2. dag på jobb:

Det ble en humpete start på dagen denne 3 fredagen i februar. Veiene i slummen er av sjangeren; dumpete. Og bussen måtte se seg slått etter et lite stykke. Punktering på venstre forhjul ble resultatet. Men ting ordner seg alltid i dette landet. Ecuador ligger faktisk helt i toppen over land hvor det er lettest å få haik. Et lite minutt gikk det fra smellet fra venstre forhjul til vi satt på et lasteplan, videre på veien mot bloque 5.

Dagens andre utfordring gikk i at "el trenador" eller "profe" ikke dukket opp. Gringoene måtte ta treningen på strak arm. Kanskje ikke det gustigste som kunne skje, men vi volontører har lovet oss selv å være maksimalt fleksible. Dette går lett, barneskirenn! Med trenererfaring fra pike 14 hjemme i Stavern var jo dette dømt til å lykkes. I 40 graders varme nøt både de unge og de nye "profene" dagen.

Jeg må jo rapportere at spansken min har hatt en gunstig utvikling den siste uken, mye pga at man tvinges til å bruke språket. Men det spørs likevel hvordan treningen hadde gått uten "følg meg-metoden". Ungene er i bunn og grunn veldig forståelsesfulle noe vi hvite setter enorm stor pris på. Gracias niños!

Til slutt: Takk for forbønn der hjemme... Viktig arbeid dere gjør! Jeg har vært priviligert enn så lenge. Jeg spiser og koser meg, mens andre sitter på ramma og sliter med diaré og hemorider.

Amen

Livet som jefe!

(Først vil jeg beklage mangelen på ferske innlegg. Vil også unnskylde meg for vekslingen mellom blå/svart skrift, et bilde som er feil plassert samt noen avsnitt som er understreket i innlegget under.)

Da begynner vi...(her er altså bilde som er feil plassert...pc'en takler ikke varmen)
I dette mannsdominerte samfunnet er det viktig å markere seg. Det vil jeg påstå at jeg og de andre mennene på casaen også har gjort, men noen av oss i gal retning. Etter en meget "skjæiv" start prøver nå undertegnede og Kristian Rem å rette opp inntrykket vi har gitt det ecuadorianske folk.


1.bud: Frisøryrke tilhører damer eller homofile i enda større grad enn i Norge. Klipp derfor ikke andre gutters hår på stranden , spesielt ikke under karneval der man deler stranden med 10 000 mennesker. 2. bud: Ikke smør inn sidemannen med faktor 30, hvertfall ikke med så stor innlevelse som vist under. Folk stirrer!
3. bud: Ikke driv med aktiviteter som man ikke klarer å sette ord på dagen etter.


Men...her i Ecuador har vi hombres også erfart at kjønnshårene i ansiktet gror raskere enn noen gang. Ekvator har virkelig gjort oss til menn og det gleder våre hjerter. Barten har altså blitt min redning!



Amen!

Puerto Lopez!

Helgen tilbragte volontørene i fiskelandsbyen Puerto Lopez, en liten busstur unna Casa Alianza. Det ble en heidundrane helg med sol, salsa og Senor Kanuut i storform. For dere som ikke kjenner Kanuut, eller Knut Helge Fjeldstad, kan jeg røpe at han er en hvit oslogutt som har store drømmer og planer om å bli ecuadoriansk negergutt. For å oppnå dette ligger han stadig i "stjerne" på playaen.

Kristian vant loddtrekninga...

men i sin voldsomme iver etter å smøre andre gringos både foran og bak, var det én som gikk i glemmeboken...

Denne mannen fungerer nå som glødelampe på Casa'n. Takk for ditt bidrag!

Vi volontører har det godt i hop. Og i helgen var 18 av 18 mulige volontører samlet for hygge og sprell i Puerto Lopez. Det er et styrketegn! Fortsett å be for oss her nede... for intriger kan oppstå...